Kommentar til Rita Jørgensen: «Jeg kunne holdt kjeft og hevet min lønn og vært fornøyd med det. Men jeg engasjerer meg på vegne av befolkningen i Øst-Finnmark»

KRITISK: Vi har den desidert største avstanden til nærmeste nabosykehus og er helt avhengig av å kunne klare oss selv, skriver Oddvar Kvalsvik, lege på nye Kirkenes sykehus.

KRITISK: Vi har den desidert største avstanden til nærmeste nabosykehus og er helt avhengig av å kunne klare oss selv, skriver Oddvar Kvalsvik, lege på nye Kirkenes sykehus. Foto:

Av
DEL

Meninger (iFinnmark) Klinikksjef Rita Jørgensen og resten av ledelsen ved Kirkenes Sykehus har skrevet en artikkel der de fremholder en rekke positive tiltak som er gjort og som er på gang ved sykehuset. Dette er bra. Samtidig passer de på, i likhet med direktøren, å bagatellisere og langt på vei avfeie alle bekymringsmeldingene som har kommet fra leger, sykepleiere og tillitsvalgte den siste tiden. Dette er ikke bra. Jeg skal bare kommentere ett punkt: nivået på intensiv avdelingen.

Jeg hadde egentlig ikke behøvd å bry meg. Jeg fylte 67 år nå i helgen og trenger ikke å ta denne kampen for min egen del. Det enkleste hadde vært å ikke si noe og bare godta det ledelsen kom med. Jeg kunne holdt kjeft og hevet min lønn og vært fornøyd med det. Men jeg engasjerer meg på vegne av befolkningen i Øst-Finnmark. Jeg ser de alvorlige farene ved å redusere nivået på intensiv avdelingen og føler at jeg er nødt til å rope et høyt og tydelig varsku. Vi kan ikke opprettholde intensivkompetansen hvis vi skal drive etter nivå 1. Og det vil uvilkårlig få innvirkning på pasientbehandlingen. Det vil føre til en dårligere kvalitet og en dårligere kapasitet til å behandle de dårligste pasientene. Å påstå noe annet blir bare dumt.

«Vi tar ikke ned funksjoner» blir det hevdet. Dette stemmer jo ikke. Vi har alltid nektet å forholde oss til det merkelige vedtaket som var gjort i 2008. Intensiv avdelingen har hele tiden vært drevet som om den var på nivå 2 fordi vi har sett at vi var nødt til å være i stand til å ta oss av også de dårligste pasientene. Det har vi gjort ved hjelp av en utstrakt bruk av overtid. Når det nå kreves at vi skal implementere nivå 1, er det en svært vesentlig endring av funksjon. Dette ville fått ringvirkninger for hele akuttvirksomheten på sykehuset. Jeg kan ikke som den øverste faglige ansvarlige for Akuttavdelingen være med på en sånn utvikling.

Nå har skiftende ledelser hatt 11 år på seg til å rette opp i dette forholdet med å argumentere «i linjen», uten noe resultat. Det har vært spilt inn fra faglig hold utallige ganger hvor avgjørende det er at vi har en reell intensiv kapasitet på vårt sykehus og at nivå 2 derfor må formaliseres. Vi har den desidert største avstanden til nærmeste nabosykehus og er helt avhengig av å kunne klare oss selv. Å få dette på plass burde være en av de viktigste oppgavene for ledelsen både lokalt og for Finnmarkssykehuset. Det er altfor passivt å bare henvise til at dette er et vedtak som er gjort i Helse Nord. Hvis ledelsen hadde hatt forståelse for hvor viktig dette er, ville de ha jobbet mye mer iherdig for å rette opp feilen fra 2008 og sikre at vår intensiv avdeling kan operere på riktig nivå.

Til slutt: en liten filosofisk betraktning: jeg blir stadig forundret over at virkelighetsoppfattelsen kan være så ulik i ledelseskorridoren og «på gulvet». Kan det være et symptom på at sykehusene drives på feil måte i dag når ledelsen og de som utfører behandlingen og har den daglige kontakten med pasientene har så forskjellig oppfattelse av situasjonen? Det viser i alle fall med all tydelighet at det er for dårlig kontakt mellom fag og ledelse.

Artikkeltags